”Kunst i uvante visningsrom. Et kunstnersynspunkt”.

v/ Reinhardt Søbye, billedkunstner.

(Innlegg seminar NVIM 3 juli 2004)

Jeg vil starte med en liten notis jeg leste et eller annet sted hvor den påtroppende kuratoren for Dokumenta 12, i 2007, som vel er verdens største kunstsirkus,

har kommet med en liten profesi mht. hvilke visningssteder for kunst som etter hans syn kanskje vil være de mest adekvate og attraktive kunstarenaer av i dag.

Han mener de hvite veggene i museene har utspilt sin rolle, og videre at de , etterhvert, ombygde industrihallene, kraftverkene...Tate Modern...NVIM...begynner å bli et tilbakelagt stadium.

Han vil at utstillingene, Kunsten, bør ha en større kontaktflate med publikum og mener at våre dagers egentlig private, men store, kommersielle rom ; kjøpesenterne, har blitt våre faktiske offentlige rom og at dette er framtidens visningsrom for kunst.

Dette er illustrerende for 2 ting:

For det første aner jeg at kunsten gjennom slik strategisk tenkning blir et middel, et instrument, et sirkusnummer for mediavirkelighetens currency; ratings, oppslag, sponsorer, profiler...og andre såkalte dynamiske begreper kommersialismen sjonglerer med.

For det andre en anskueliggjørelse av en målestokk på eget arbeid og suksess som brutt ned til den enkelte kurator logisk vil måtte ende i at alle løper i den samme, kunstpolitiske korrekte 200-meters populisme uten noensinne å komme fram til mål.

Vår samtidskultur er fylt til trengsel av frenetisme; hyling, hoing, vrikking, sterke farger, eksplosjoner, 10 seksualiserte "tabu-ord"...en endeløs hvining fra en motor på høyeste turtall som står absolutt stille mens de falske fartsmålerne påstår at vi er i ferd med å ta igjen framtiden.

Men dette er jo ikke offentlige steder. Det er langt fra WalMart til det antikke Athen og er det noe man med absolutt sikkerhet kan si, så er det følgende:

Eierne av disse stedene vil antakelig stille disse til disposisjon; det kan jo gi synergi-effekter, lede nye grupper med kjøpekraft, gi en polish av kultur og identitet, nye vinklinger og positive omtaler...men denne bransjen vil aldri gi en fornyet samarbeidsavtale til Kunsten hvis resultatet ikke er økonomisk tilfredstillende, og dens makt i kraft av å være eiendomsbesitter vil etterhvert manifestere seg i krav rettet mot hva slags type kunst...hvilket uttrykk som er formålstjenlig.

I dag, selv i Norge, ser vi en tydelig tendens til at Penger Med Kunst etablerer seg i det offentlige rom uten annen kvalitetsforankring enn dagens litani; kapital. Ja , selv kommersielt vellykkede enkeltkunstnere, såsom Widerberg eller Gullvåg, oppretter museer over seg selv.

Tilbake til de store kommersielle senterne; det som foregår i disse muzakfylte, barbiedukkifiserte, parfymerte nattverder til Mammons ære

er at det enkelte individ , ved siden av å kjøpe noen livsnødvendige artikler, oppgir å opprettholde sin egen identitet og selger den for glassperler og glansbilder til vår suicidale titanic-kultur mens vi dundrer gjennom natten på sikker kollisjonskurs med historiens største isfjell.

Eskapisme, resonneringsvegring, apati og almenn ansvarsfraskrivelse.

Pene bilder i skipets spisesal?

I don't think so.

Kravet til Kunsten om at den skal tjene alskens formål, avlegge rapport, hilse pent, vinne et valg, logre for grossererne, peke på et legitimitetens sentrifugalpunkt utenfor seg selv...

Alt dette har vi sett før.

Kunst må være det mest hjelpeløse og overgitte av alle menneskehetens samtaler med seg selv.

Det retoriske nivå for å lyve angående kunst er lavere enn Erasmus Montanus logiske slutninger om eselhet.

Derfor tror jeg det er nødvendig med et Kuhnsk paradigmeskifte, hvor Kunstneren som prisme og medium blir restaurert, hvor alle verdens- og eksistensbeskrivelser som forutsetter en nedskrivning av det enkelte individ til legoklosser i et historisk-sosiologiske byggverk, må

avskrives.

Bare det som er dødt kan parteres og framlegges som dagens tilbud i ferskvaredisken.

Tilbake til dette utstillingsstedet:

Elektristitet, vannkraft (det hvite kullet) har vært en absolutt forutsetning for de siste 100 års enorme teknologiske utvikling.

For en tid tilbake leste jeg en artikkel på slashdot om hvilken fantastisk coctail av toksisk

materiale som denne teknologiens mest skinnende spydspiss , elektronikk, er tuftet på.

Det er mange av oss, de fleste her vil jeg anta, som daglig eksponeres mange timer for disse produktene enten i kontorlandskap eller hjemme (gjerne begge deler). Bromerte flammehemmere, kvikksøv, kadmium, et vell av plastingredienser, ulike strålingsfelt...denne teknologien er er fylt av dette og det avgis hele tiden til omgivelsene...

samt at den hurtigere og hurtigere implementeringen av nye ideer, modeller...for å posisjonere seg i det frenetiske markedet, gjør at den gjennomsnittlige amerikaner i dag har 3 eldre computere stående i garasje, kjeller, loft...og verdens søppelfyllinger eser ut av gårsdagens high-tech.

Dette er et av verdens mest påtrengende miljøproblemer.

Og er altså...en ikke-tilsiktet (men dog svært forutsigbar og systemlogisk) bieffekt av det hvite kullet...en fjær i Ikaros' vinger.

Når så turbinene har stilnet og bygningen framstår som et Akropolis og jeg ser hvordan en av mine utstillinger, Last Defence (som ble vist på hvite vegger i Tokyo og Firenze i 2003), nå nærmest har kommet "hjem" i den orvellske rørkjelleren, tonesatt zyclon b-mørkt gjennom Liv Eirill's lydkulisse, blir utstillingen orkestrert og overgår kanskje sitt sitt eget potensiale....

Det er en underlig tanke.

Og de 6 arbeiderne som svever over turbinene øker mitt forsett om å hylle de som ikke bare har bygget landets produksjonsevne, men også det,

nå etterhvert sterkt forvitrende, egalitære humane velferdssamfunnet Norge.

Fagforeningskraft, fossekraft, stillhet, resyme...

Takk.