At den du elskar brått vender seg om og er gjennomgripen forandra, men med eit ansikt som berre slepper meir av hjartelyset gjennnom.
Slik kjennest det å møta suldalsbileta til Reinhardt Søbye.

Oppvaksen med dette landskapet, finst det ingen veg open til noko distansert blikk. Som mat og drikke, svevn og arbeid, sut og glede, ligg det nedfelt i meg som ein ordlaus klangbotn.

Grusvegane som bleike årer under junihimmelen. Dei aldrande steinane, mørkt kvilande på bøane. Apalstammen, så urimeleg svart under det kvite blomsterfloret.
Den trassige veggen av stein som sturande kastar seg ned i kaldgrøne djupner ingen veit kva huser. Det sleipe graset som lamt lar seg driva med under den friske bekken.

Gud har lagt tyngde i arbeidet sitt her. Og viser til fulle fram grunnkåra for menneskelivet på jorda; ei flyktig og eterisk bløming under skuggen av berghammaren og den kommande skumringa.

Skulle det undra oss at me alltid leitar etter det som kan spegla denne vissa, og det ho gjer med oss? I den kvardagen me har stelt oss til med, er dei innvendige djupnene våre oftast berre synlege som forbigåande rødme eller fjerne blikk. Endå ingenting er meir felles for oss enn dei hemmelege romma der livsopplevings-strengene er spente.

Kunsten ber det useielege indre her ute i den synlege verda. Og fortel oss at me ikkje er framande, likevel. Ingen går forbi kvarandre utan eit ord når landskapet rundt berre er stort og vilt nok.
Kunsten held saman eksistensen slik han er; blodet mot tanken, heimkomsten mot skilsmålet, håpet mot oska, barnet mot mordaren, smileholet mot dødskampen.

Reinhardt Søbye fuskar ikkje bort mørket eller koketterer med skuggen.
Derfor når han inn til det sjenerte lyset som bur i Stråpanuten.

Den som har sett Guds heklenål arbeida i epletrea tidlege forsommarkveldar blir kresen på kvilestader for auga.
Nok ord. Sjå bileta.

Esther Moe
Suldalsosen, 28.mai 2006

Helt siden jeg ankom Sand seinhøsten 2004 har jeg arbeidet med suldalsbaserte landskapsbilder. Noenganger som en bakgrunn, et sceneteppe for en allegori,
et iscenesatt visuelt skuespill med etisk punch-line....
Andre ganger har landskapet vært det sentrale...enten som den verden vi omsluttes av...hvor våre ildfluekorte historiske gjesteopptredener har blusset opp og glødet som
en av Guds sandkornstjerner mot mørkets altomfattende angstfylte meningsløshet...
eller som skapelseserklæringer fra en mening vi aldri kan fange og gjengi på våre egne vilkår.
Genuine kunstnere virkeliggjør en evne...mye håndverk, men mest hever de den felles havbunn slik at man kan se menneskeøyene opphøre...og vi gjenkjenner oss selv i den andre.
Det er kunstens oppgave.

Jeg er, i tillegg til noen milliarder andre mennesker,  en tidløs eier av Suldals fjell, daler, forvridde furuer og strømmende elver (men uten rett til å utnytte dette skaperverket til kortsiktig økonomisk gevinst).

Jeg ser og ikoniserer vitnesbyrd på noen tusener ukjente menneskers tilstedeværelse og kamp for tilværelsen i Suldal de siste 100-200 år.

I hver og en av oss finnes tusener av år med folkevandringer...man skal ikke legge mange
generasjoner på vektskålen før det blir meningsløst å snakke om "dem og oss".

Hvilke øyne som ser for meg når jeg lager disse bildene, vet jeg ikke...men vi møtes alle
i det samme perspektivet der fjellenes tyngde får oss til å slutte å puste i noen sekunder.